Stine Ailin -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Gikk på vekta idag. Ble glad og litt bekymret



57,8 kilo. Jeg veier ikke mer, og kan med det si at jeg veier nesten 40 kilo mindre enn da jeg var høygravid.

"Omg, hun er så stolt av seg selv at hun må skrike vekta si ut til alle. Oppmerksomhetssyke drittunge", tenker noen.

Ja jeg er stolt. Selvom det er vinter og glatt, er jeg hver dag i stor fysisk aktivitet. Går til jobb, går opp bakken til barnehagen. Går hjem fra jobb, går opp i barnehagen igjen. Går til byen, til Nordbyen, til Skreppestad, til Elveveien. For jeg har ikke bil.

Derfor er jeg stolt, og det har jeg rett til. Men også litt bekymret. Når skjedde dette? Jeg har gått ned 6 kilo på 12 dager, for jeg har slått opp med typen, og nå har vi et av og på forhold. Men nå er det av. Masse bekymringer. Masse stress. Jeg glemmer å spise.

For to dager siden var klokken 22.40, og jeg følte meg sliten og slapp. Shiet, jeg har glemt å spise tenkte jeg. Fikk panikk. Smalt sammen en fiskegryte av tunfisk, med pasta og grønnsaker. For ja, jeg spiser fisk hver dag. Har vært vegetarianer i ett år snart. Uansett, jeg spiste til magen nesten sprakk. For jeg kan ikke bli tynnere.

Og det jenter, (og gutter) er det viktigste. At man har god helse. Man har ikke nødvendigvis god helse selvom man er tynn. Man kan ha bedre helse med noen kilo ekstra på kroppen.

Nå har jeg ikke som mål å gå opp i vekt, for jeg trives med utseendet mitt, og følelsen av å føle meg "lett" i kroppen når jeg trener. Men det kan bli farlig. Jeg er var på det, for har hatt spiseforstyrrelser, og vet at jeg har de tendensene fortsatt. Jeg blir helt oppslukt, og tidvis besatt. Derfor jobber jeg bevisst med å godta meg selv for hvordan jeg ser ut nå. Det er nemlig fort å tenke bare fem kilo til, så er jeg tynn nok.

Men det er stopp nå. Jeg ser meg selv i speilet. "Hvem gjør jeg dette for?"Det er viktig å spørre seg selv om. Vil jeg være tynn for min egen del, eller er det presset fra samfunnet som gjør at jeg presser meg selv. Hvis svaret er det siste, er det kanskje greit å snakke med noen.

Til syvende og sist er det ikke viktig å være tynn nok. Du blir aldri noe penere på innsiden, uansett hvordan du ser ut.

  • Jeg kunne sagt så mye..



    ..Men noen ganger er det bedre å holde kjeft.

    Er det det?

    Holde kjeft. Legge lokk på seg selv. For å skåne seg selv og alle andre.

    Jeg holder kjeft. Er du fornøyd nå? Jeg skal snakke overfladisk for det er best, sant? Nei jeg kommer til å skrive nøyaktig det jeg tenker her og nå.

    Jeg ser meg i speilet. 2016. Hva har skjedd med meg dette året? 30 babykilo med fett har rent vekk. Et smalt ansikt. Mørke øyne. Ikke bare mørke av sminke, men de er innhulede. Slitne. En skilsmisse, tre forhold, og tre brudd, på ett år. Nytt sted å bo, delt ansvar for vår sønn. En bilulykke hvor alt jeg mistet var bilen min. Jeg fikk heller noe. En tro, eller en overbevisning. En slags takknemlighet.

    "Du skal ikke dø enda". En mørk stemme klar og tydelig sa det til meg når jeg åpnet øynene mine inne i bilvraket. Knust glass overalt, brent røyklukt, hvit tåke, regn. Og stemmen. Den har brent seg fast.

    Jeg ser meg i speilet igjen. Jeg har forandret meg. Folk sier; du ligner ikke på deg selv lenger. Neivel? Hvis man ikke ligner seg selv, hvem ligner man da?

    Jeg har aldri før vært mer meg selv. På godt og vondt. Jeg bare pakker ikke ting inn i rosa sløyfer og silkepapir.

    Livet mitt ble ikke slik jeg trodde. Jeg er skilt. Har kjæreste men han bor ikke engang i samme land som meg. Tretti mil unna. Jeg har ikke fast jobb, ikke bil lenger.

    Det føles litt som jeg går i en labyrint. Jeg går og går men finner ikke noen vei ut.

    Kanskje det ikke finnes noen vei ut? Kanskje utgangen er døden. Og jeg vil ikke dø. Ikke enda.

  • Snart 30, fortsatt rebell



    "Du kan ikke si sånn, du kan ikke kle deg slik, du kan ikke oppføre deg sånn her."

    Jeg har alltid fått høre dette. Hele mitt liv. Sånn ca. hver dag. Det går inn det ene øret, og ut det andre. Med mindre det sårer eller påvirker de jeg er glad i, da tar jeg det til etterretning. Selvfølgelig.

    "Fortsett slik, og du ender opp alene." Ja. Sikkert. Jeg ender ikke opp alene. Er aldri alene. Jeg er omgitt av mennesker som liker den jeg er, og de som ikke liker den jeg er, de har jeg heller ikke noe behov for å ha i mitt nærvær.

    Min virkelighet er bare min. Din virkelighet er din. Jeg har min oppfatning av verden. Du har din. Vi ser det samme, men vi oppfatter det ulikt. Vi har ulike perspektiver på ting, og vi har ulike måter å takle det på. Det som ser riktig ut i dine øyne, gjør ikke nødvendigvis det i mine øyne.

    Er ikke det fint? Ulikheter. Jeg føler meg ikke normal. Hva er normal? Og ligne på alle andre? Jeg ligner på meg. Ligner ikke du på deg kanskje?

    Er jeg en rebell? Ja. Ikke for at jeg har et behov for å gjøre opprør. Men fordi jeg ikke lar noen definere meg. Vil jeg noe, gjør jeg det. Tenker jeg noe, sier jeg det. Har jeg en mening, skriker jeg den ut. Jeg tar på meg akkurat de klærne jeg føler for, tatoverer meg hvor jeg vil, sminker meg hardt. Får jeg tyn for det? Selvfølgelig. Men det er bedre å få tyn for å være seg selv, enn aksept for å være en man ikke er.

    Jeg føler verden er en ramme. Inni rammen er vi mange individer. Alle individene skal passe inn i en og samme ramme. Er ikke det rart? Vi er så ulike, og så skal vi allikevel passe inn der alle sammen. Passer vi ikke inn i den rammen er vi utenfor. Jeg har aldri følt jeg passer inn i noen ramme. Jeg prøver ikke heller. Det er ikke viktig.

    Verden bare suser forbi. Like klær, lik sminke, likt hår. Like biler, like hus, like hobbyer. Like meninger, like synspunkter, like måter å leve på.

    Om man er lykkelig er ikke så viktig. Så lenge man passer inn.

  • Ingen kan løpe fra hue sitt



    Du ser på meg. Jeg ser på deg. Du ser spørrende på meg. Som om du vil ha et svar. Tårene renner nedover ansiktet ditt. Hva er galt? Jeg ser på mitt eget speilbilde. Jeg ser spørrende på meg selv. Hva er det? Hvorfor føles ting plutselig så tungt?

    Livet er fullt av oppturer og nedturer. Alle vil jo helst ha oppturene, men for å komme opp, må man jo starte fra et sted lenger ned..if it makes sense..?

    Jeg har kanskje litt hyppigere opp og nedturer enn mange, men jeg håndterer det greit sånn generelt sett. Bortsett fra idag.

    Idag har vært en sånn dag jeg ikke helt kan forklare. En sånn dag som tårene triller, jeg er kvalm, nedfor, og har helst ikke lyst til å prate med noen..Og jeg har ingen konkret årsak. Jeg kan liksom ikke si at "det og det er grunnen til at jeg har det kjipt." Det hadde jo vært enklere, for da hadde jeg visst hva jeg måtte endre på.

    Jeg har vært med min sønn. Jeg har vært ute å trent. Gått tur. Handlet mat. Ryddet. Sminket meg. Tent levende lys..

    Gjort alt greit rundt meg. Men inni meg..Det er en klump. I halsen. Jeg svelger og jeg kjenner den. Den er vond.

    Slike dager som idag er så slitsomme. Som onkel P sier; Ingen kan løpe fra hue sitt.

    Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne løpe fra hodet mitt. Leiligheten min. Denne byen. Bare løpe. Uten en tanke. Uten en eneste følelse.

    Jeg skulle ønske jeg kunne skru av alt. Som en lysbryter. Som slo av alt. At alt bare ble borte. Helt stille. Helt rolig.

    Jeg skulle ønske jeg kunne skru av redselen min. Aggresjonen. Alle katastrofetankene. Jeg kunne ønske jeg kunne skru av alt som het negativitet.

    Jeg kunne ønske jeg kunne skru på lys og varme. Kjærlighet. Mening.

    Men jeg kan verken skru av eller på noen ting. Jeg kan ikke løpe fra følelsene mine eller tankene mine. Men jeg kan legge meg. Lukke øynene, og håpe at det føles bedre å sove. Det pleier å føles bedre. Og imorgen er det en ny dag.

    Den skal bli bedre.

  • Jeg er kjær i Billi! Min super fightare!



    Jeg er sammen med Billi! En super fightare, från Sverige! Han er MMA fighter, faktisk svensk mester, og så sinnsykt morsom! Riktig snygg er han, och han har vært min pojkven siden lørdag.

    Lucky me, and lucky him haha. Jeg har brukt altfor mange timer på han denne uken, og nesten ikke sovet. Så kombinert med det å være mamma, har jeg levd i zombie land.

    Men jeg lever på adrenalin hormoner, og ler så jeg griner, sååå det går veldig bra altså!!

    Dont judge me. Its just love.

  • Im in love.



    Again. Help me. Whats wrong with me? I mean it. There must be something wrong with me. Im gonna be single for at least 1 year. Promise! I promised my family! And everyone else.

    But Im in love. So stupid. He makes me happy. He makes me laugh so much. It tickles everywhere. And as long as Im happy, AND single, it doesn't count right? Then Im actually single but a little happy.

    And thats ok. Im not letting anyone in to my heart yet. Only Matheo.

  • Sexy Mother Pucker // Så mye sminke bruker jeg hver dag



    Ja, jeg bruker altfor mye tid på utseendet mitt. Jeg er helt opphengt i hvordan jeg ser ut. Skikkelig opphengt! Help me! Haha! Sikkert 30 års krisa som melder sin ankomst! Dette er min sminkerutine, kort oppsummert;

    Primer. Foundation. Transparent pudder. Contouring. Highlighting. Rouge.

    Hvit base øyenskygge. Blender ut brun øyenskygge, i globallinjen, og på vippekanten nede, som en soft eyeliner. (Brun øyenskygge får mine blå øyne til å sparkle. Alle med blå øyne bør bruke brun øyenskygge!!)

    Tegner øyenbryn. Dipliner, lager buet vinge på øvre vippekant. Hvit eyeliner på våtkanten og i øyekroken.

    Mascara oppe og nede. Setter på løsvippene mine.

    Avslutter med lipliner, bruker en plommefarget fra Jan Thomas. Tegner rundt hele leppekanten, og fyller inn hele leppen med lineren. Bruker som leppestift.

    Avslutter alltid med transparent lipplumper fra Sexy Mother Pucker.

  • Du er bitteliten, men samtidig større enn evigheten.



    Har du tenkt på hvor rart det er? At et lite menneske på en meter, kan være hele din verden? Han er bitteliten, men samtidig større enn evigheten?

    Jeg tenker på det hele tiden. Særlig den uken han er hos pappaen sin. Da kjenner jeg at evigheten min mangler. Stemmen. Latteren. Livet han skaper. Så tomt. Evigheten min er tom. Og ingenting kan fylle det slik som sønnen min.

    Han har skapt en mamma. Han har forandret meg. Han aner selvfølgelig ikke dette. At han reddet meg. Han gjorde meg voksen. Ansvarsfull. Redd. Men også uredd.

    Jeg skapte et menneske. Men han skapte meg også.

    Og han skapte tidenes a menneske. Hei, klokka 5 på morran! Hyggelig å hilse på deg!!

    Dyna mi! Puta mi! Hade bra! Det kommer en sliten men glad mamma etterpå. Sees ikveld. Gleder meg!!

    Kjærlighet. Fyller rommet. Livet.

    Kjærlighet. Kjenner det inn til margen.

    Så fint. Livet føles fint. Meningen med livet er rett foran øynene mine. I armene mine. I hjertet.

  • Kan du gå? Du gjør meg bare svak



    Jeg vil ikke se deg mer..Jeg vil ikke ha anrop på telefonen min fra deg. Fordi de vil forbli ubesvarte.

    Ubesvart. Akkurat som spørsmålet jeg stiller meg selv; hvem er du? Du vet det ikke selv, ikke sant? Så hvordan skulle jeg finne deg?

    De kalde hendene dine. Måten du pratet på. Måten du beveget deg. Alt ble rart for meg. Bare du åpnet munnen din ville jeg holde meg for ørene. Ikke snakk til meg. Ordene dine er som kniver. Kniver du vrir sakte rundt i magen min.

    Jeg ville bare legge meg på gulvet å hyle. Lukke døren. Be deg om å gå.

    Tårene mine fylte gulvet. De føltes ut som blod. Blod som rant ut av meg. Tappet meg for krefter.

    Jeg ville hyle. Men jeg klarte ikke. Jeg følte meg så svak. Du sugde ut energien min. Jeg lå i mine egne tårer. I mine egne tanker. Jeg druknet.

    Jeg ville hyle. Men jeg klarte det ikke.

    Istedet hvisket jeg; kan du gå?

  • Flink pike syndromet. Er man egentlig så flink?



    Er man egentlig så flink når man har det såkalte "flink pike syndromet"? Hva legger man i ordet "flink"? Å please alle rundt seg, sette umenneskelig høye krav til seg selv, være opptatt av å bli likt av alle, gå på akkord med seg selv, slite seg selv helt ut. Er man flink da?

    Det eneste snevet av "flink pike" jeg har, er at jeg er veldig ryddig, og jeg er over snittet opptatt av helse. Jeg får helt angst av rot og dårlig mat. Bortsett fra det. Nei. Jeg er ingen flink pike. Mener samfunnet.

    Jeg er ikke opptatt av at alle skal like meg.

    Jeg banner, diskuterer og krangler.

    Jeg prøver ikke å blidgjøre alle.

    Jeg kommer ofte i konflikter med andre fordi jeg er sta og har sterke meninger.

    Jeg stiller ikke urealistiske krav til meg selv.

    Jeg lever ikke for at andre skal like meg. Ikke hvis det går på bekostning av meg selv.

    Ifølge samfunnet er jeg vel det stikk motsatte av flink pike. Men det tenker jeg er bra.

    Jeg synes ikke man er "flink pike" jeg, når man kjører seg selv i grøfta fordi man har altfor mange krav til seg selv. Det kaller jeg "dum pike". "Dum pike syndromet".

    For hva får man egentlig igjen for det, etter at man har blidgjort alle andre? Sånn bortsett fra at man blir passe utslitt selv..

    Det er selvfølgelig viktig å sette krav til seg selv. Være pliktoppfyllende på jobb, og være snill mot andre.

    Men når du lytter til alle andre, men ikke til deg selv..

    Da er du ikke flink.

  • Igår var jeg vitne til et hatefullt menneske. "Dere er skitne under hijaben." Jeg gjorde mitt beste



    Jeg var i byen. På utsiden av Amfi sto det en høy, høylytt mann, jeg tipper i seksti årene. Han brøyt seg inn i en gjeng med mørkhudede jenter i begynnelsen av tjueårene, og skrek ut "Dere er skitne under hijaben." Han skrek ut masse stygt. Jeg ble stående å måpe. Jeg valgte å filme det.

    Hun ene løp inn på Amfi. Jeg løp etter og trøstet henne. Det endte med at jeg begynte å gråte selv også. Så mye hat. Hvorfor?

    Etter jeg hadde vært inne på Amfi, gikk jeg mot Coop Extra. Der sto han igjen. Han sa masse stygge ting til en mann på sykkel. Han prøvde å ta han. Jeg så blikket til mannen på sykkelen. Så trist.

    Jeg hadde lyst til å hyle. Men lille meg kunne ikke ta den store, hatefulle mannen. Så jeg løp inn på Coop Extra, og tilkalte hjelp. Han måtte vekk.

    Jeg fikk med meg noen ut. Vi måtte ut til mannen og stoppe han.

    Da sto det en politibil på utsiden av Coop. Politiet var tilkalt. Heldigvis.

    Jeg snakket med hun som ble med meg ut for å stoppe mannen. Vi spurte hverandre; "hvorfor så mye hat mot mørkhudede mennesker? De er like mye mennesker. Hva var motivet hans? Hva hadde de gjort mot han?"

    Hva får et menneske til å hate så mye?

    Det må gjøre vondt å ha så mye hat inne i seg.

    Men vi må bry oss. Vi må ikke være ignorante. Hvis vi bryr oss, kan vi gjøre en forskjell.

  • Du prater og du prater



    ..Men du hører ikke meg. Du roper og du skriker. Mens du ser en annen vei. Jeg vender meg til deg, når jeg er lei. Du kjører over meg med dine bekymringer. Mine er ikke så viktige. Det er alltid deg. Jeg er sliten. Noen ganger trenger jeg at du lytter. Bare er stille og hører på hva jeg har å si. Men jeg tror egentlig at den tiden er forbi.

    Tårene mine renner. Det gjør så vondt. Klumpen i magen har vokst seg så stor nå. Jeg klarer nesten ikke å puste lenger. Jeg føler det snører seg sammen i halsen. Jeg hiver etter pusten. Kjemper alene. Jeg skal ikke tape denne kampen heller.

    Selvom alt føles litt mørkt akkurat nå, så står sola opp igjen imorgen..

  • Hvorfor er det så viktig å være en i mengden?



    ...Hvis du liker å skille deg ut, med sminke, tatoveringer, piercinger, eller hva det måtte være..Har du lagt merke til blikkene du får?

    Jeg bryr meg ikke. Hadde jeg brydd meg hadde jeg valgt å ikke synes. Hadde jeg brydd meg hadde jeg valgt bort tatoveringer, sminke, og annet stæsj. Hadde jeg brydd meg, hadde jeg ikke vært meg.

    Noen mennesker er nøytrale som personer. De liker å være en i mengden. Og det er greit. Men hva med oss som ikke liker det? Hvorfor er ikke det greit?

    Når ble det galt å være seg selv? Hvorfor er det så viktig å se like ut? Vi er jo forskjellige på innsiden. Vi tenker forskjellig, har forskjellige personligheter. Så hvorfor skal vi da se så like ut?

    Jeg møter ofte på en gutt når jeg er ute å trener. Han har sidecut, og håret han har igjen på midten av hodet er langt, og neon grønt! Jeg tipper han er 16-17 år! Så tøff han er, tenker jeg! Så utrolig tøft å være seg selv, fullt og helt. Det er beundringsverdig og ikke bry seg om hva andre mener, i en alder hvor man ofte er veldig usikker og sårbar.

    Jeg blir alltid i så godt humør når jeg ser han. En fargeklatt i en ellers grå hverdag!

    Vi smiler alltid til hverandre. Jeg får så mange stygge blikk for hvordan jeg velger å se ut. Og det gjør nok han også. Derfor smiler vi til hverandre. Jeg liker sånne folk! Rettelse; jeg beundrer sånne mennesker.

    Jeg er sikker på at det er mange som ikke er seg selv fullt og helt. Hvorfor kan vi ikke svømme mot strømmen sammen?

  • 2 brudd på kort tid. Men jeg smiler. Kan jeg ikke føle kjærlighetssorg lenger?



    ..Svaret er; jo, selvfølgelig! Jeg er jo trist. Men ikke så mye som jeg var når jeg var yngre. Jeg føler ikke den uutholdelige smerten som gjorde at man hadde smerter i magen, kastet opp, ikke sov, ikke spiste, bare tenkte på han. For det er kjærlighetssorg. Og det har jeg hatt. Jeg har hatt skikkelig kjærlighetssorg. En jævlig, uutholdelig smerte i kroppen, som satt i flere måneder. Men det er 9 år siden ganske nøyaktig. Jeg har ikke hatt kjærlighetssorg på 9 år. Nå føler jeg på noe helt annet. Det føles annerledes. Egentlig føler jeg på en styrke jeg ikke visste jeg hadde inne i meg. Samtidig som jeg virkelig har en sinnsykt god grunn til å være sterk; jeg er jo mamma!

    Og jeg tror at det er derfor jeg ikke føler på den samme kjærlighetssorgen lenger. Fordi den største kjærligheten i livet mitt er sønnen min.

    Fra juni, og frem til nå, har jeg gått gjennom en skilsmisse, og også hatt en ny kjæreste i nesten tre måneder som jeg valgte å gjøre det slutt med for to dager siden.

    For nå har jeg tatt et valg; jeg vil stå på egne ben.

    Jeg har alltid vært en kjæreste jente. Alltid likt meg best i forhold. Tryggheten, forutsigbarheten, det å vite at man alltid har noen å dele sorger og gleder med. Den følelsen.

    Men jeg trenger ikke en armkrok for enhver pris lenger. Om 4 måneder er jeg 30 år. Og jeg har lært meg selv å kjenne nå. Jeg er ikke så avhengig av en mann for å føle stabilitet i hverdagen lenger. Jeg vil ikke være avhengig av noen for øyeblikket.

    Den eneste jeg vil ha i armkroken min er sønnen min. Matheo. Det er stabilitet for meg. Kjærligheten jeg har til han. Lage middag til han, pusle sammen, lesestunder, gå turer. Det gir mening.

    Sånn som ista, når han så på meg og sa; mamma, du lager deilig mat. Jeg ble skikkelig glad! Jeg trenger liksom ikke så mye annet for øyeblikket.

  • Jeg skriker. Hører du? Et jævlig sårt innlegg for meg å skrive. Personlig. Vondt.



    Jeg står foran deg. Vi er fysisk sammen. Du er fysisk tilstede. Fysisk.

    Men psykisk? Vi kunne vært på hver vår planet.

    Jeg ser på deg. Blikket ditt er tomt. Øynene dine er livløse. Du ser forbi meg.

    Hvem er du? Hvor er du?

    Nærheten din. Varmen. Stemmen. Borte.

    De sterke armene dine. Svake. Gnisten i øynene dine har blitt til tårer.

    Hvem kan dra deg ut av verden du lever i nå? Hvem kan hjelpe deg.

    Jeg prøver. Jeg skriker. Men det blir bare et ekko. Som når du står foran et stille vann, og roper foran en stor klippe. Klippen gir deg lyden tilbake. Et ekko.

    Du var min klippe. Nå er du bare et ekko..

  • Idag kjøpte jeg denne. Dette er noe alle jenter bør ha



    ..Dette er en defense spray, med en safe alarm på. Altså en sterk spray du sprayer på en overfallsmann, om du skulle være så uheldig å bli utsatt for det. Det er også en høy alarm lyd på sprayen. Etter min mening en helt genial liten sak. Min har allerede fått fast plass i vesken min.

    Den selges lovlig i kassen på apoteket. Sprayen består av en sterk peppermynte aktig lukt, og svir i øynene på den som blir sprayet på. Sprayen avgir også en farge, som ikke er lett å vaske vekk, og sitter på i dager. Så skulle gjerningsmannen stikke av, vil han være lett gjenkjennelig om han får denne fargen i ansiktet.

    Det er synd at verden har blitt slik. Men den har det. Jeg har ved to anledninger blitt fulgt etter av en somalier her på Torstrand. Han har stoppet bilen, kjørt etter meg, spurt om jeg kan sette meg inn og vise han en såkalt "Hospital gate", og også beordret meg om å sette meg inn. Han har også krevd å vite hva jeg skal og hvor jeg skal når jeg er ute å går.

    Sist han kjørte etter meg, sa jeg at han skulle slutte å følge etter meg, om ikke ringte jeg politiet. Dette var nede ved Tollerodden.

    For 4 dager siden møtte jeg på han på min lokale matbutikk, Kiwi på Torstrand. Han gikk inn når jeg gikk ut. Jeg løp hjem. Han skal ikke vite hvor jeg bor.

    Uansett, han, og mange andre som han, er ute i gatene. Vi vet aldri hvor, og det er utrolig slitsomt.

    Men han skal ikke ta fra meg treningsgleden min! Jeg skal fortsette å løpe ute alene. Jeg skal fortsette å føle meg fri. Og med denne lille saken føler jeg meg mye tryggere!

    Jeg anbefaler alle å kjøpe denne.

  • Jeg føler jeg bare har oppnådd en ting i livet.



    Nå nærmer det seg veldig synes jeg. Jeg synes jeg ser tre tallet foran meg. Og nullen..30! 30 år!

    4 måneder igjen..30 år!! Hvor blir tiden av?

    Jeg satt i sofaen ista og tenkte. Det var journalist jeg skulle bli. Eller fotograf..Ikke bare en selger..Er livet over nå, liksom? Når jeg er 30, må jeg ta til takke med det jeg får?

    Jeg har 5 ødelagte forhold bak meg, 1 skilsmisse, 1 knust familiedrøm, en vraket bil, jævlig dårlig økonomi..Thohei!! Jeg blir stressa!

    Jeg vil oppnå noe. Jeg vil reise. Jobbe. Studere, tror jeg. Jeg er så eventyrlysten. Jeg vil leve.

    Og det skal jeg.

    Men det er en ting jeg har oppnådd. En stor ting. En veldig, veldig stor ting, som gjør meg så varm i hjertet, og så utrolig stolt!! Og det er han her! Sønnen min, Matheo Leander!

    Han er det største i livet mitt, og uansett hva annet jeg oppnår i livet, vil det aldri kunne måle seg med han her. Kjærleik! < 3

  • Jeg tar mange selfies fordi jeg er høy på meg selv..



    ..Enda en herlig fordom. Kanskje jeg skal lage min egen historie om deg også; "Du er fordomsfull fordi du har dårlig selvbilde!" Ouch!! Kanskje hadde jeg rett til og med?

    Men kanskje jeg ikke hadde rett også. Kanskje jeg ikke skal tro at jeg vet noe om et menneske før jeg kjenner det, og vet grunnen bak personens valg. Alle har en grunn bak hvert valg de tar.

    ..Om valgene andre tar er så smarte bestandig, det er en annen sak. Å bruke timesvis på selfies er vel kanskje ikke et valg som gjør så mye for verden. Det er kanskje ikke så meningsfullt..Men hva så?

    Å lage din egen sannhet ut ifra hva som virker logisk i ditt eget hode...Å lage egne historier, å spekulere..Tro på sine egne teorier..Sitter du på sannheten?

    Hva gjør du for verden når du sitter og ser på The Kardashians? Gjør du noe for andre enn deg selv da? Gjør du en forskjell i verden?

    Men jeg vil ikke spekulere. For hvem faen bryr seg? Du skader ingen andre. Så lenge du ikke gjør noen annen noe vondt, påfører andre smerte..Gjør hva faen du vil!

    Det har jeg tenkt til å gjøre. Jeg har tenkt til å fortsette å ta selfies.

    Mens du kan fortsette å spekulere og dømme meg. Hvorfor du velger å gjøre det, det vet jeg faktisk ikke.

    Akkurat som du ikke vet grunnen til mine valg.

    Men du kan gjøre hva faen du vil. Akkurat som meg!

    Jeg tenker at å dømme eller ta selfies, sånn ca. gir like liten mening for verden...

  • Jeg ser opp til sterke kvinner



    ..Den overskriften hørtes litt rar ut egentlig. Men etter å ha levd i snart 30(!) år, har jeg gjort meg opp en mening om hvem jeg ser opp til, som inspirerer meg, som motiverer meg, og som gir meg god energi. Eller gode vibber, om jeg kan kalle det det.

    Det kan være hun som jobber i matbutikken, naboen, ei venninne, eller noen jeg ser i media.

    Fellestrekket hos de som inspirerer meg er at de er sterke kvinner. Hva jeg legger i å være sterk? Å tørre og være seg selv, se ut som man vil, ikke la samfunnet bestemme hvem du skal være, og si meningen sin, uavhengig av hva andre måtte mene om det. De som ikke bryr seg om hva alle andre gjør, men har fokus på seg selv, og sine nærmeste. Sterke kvinner er de som heier frem andre, som klapper i hendene når andre oppnår noe. Som heier hverandre frem. Det blir som en placebo effekt. Man gjør hverandre sterke.

    Jeg beundrer alenemødre, hardtarbeidende kvinner, feminister. Jeg beundrer kanskje hun som vasker butikker etter stengetid mye mer enn hun som er sjef for et stort firma.

    For å være sterk, motiverende, og inspirerende, er ikke for meg avhengig av status, penger, og suksess.

    Jeg beundrer kanskje hun med tatoveringer over hele ansiktet, og grønt hår, mye mer enn hun som er veldig vakker, med velstelte negler.

    Hun med det grønne håret har kanskje mye mer dybde, omtanke, og forståelse for verden, enn hun som sitter der og prøver å se pen ut. Sterke mennesker finnes i alle varianter, og de finnes overalt.

    De inspirerer meg. Motiverer meg. Gleder meg. De er for meg mennesker som gjør verden til et bedre sted, kun ved å være seg selv. Hverdagshelter.

  • En skilsmisse, en bilulykke, ingen bil lenger, ingen jobb lenger. Regninger opp til taket. Hvorfor knekker jeg ikke?



    De siste månedene av livet mitt har bare vært et eneste stort kaos. Når jeg prøver å se tilbake, ser jeg bare rot, fortvilelse, knuste drømmer, og smerte.

    Jeg ser tårer, jeg hører kjefting, jeg ser folk som er knust rundt meg, og jeg ser en usikker fremtid.

    Jeg går igjennom en skilsmisse. Fra en mann jeg har vært sammen med i 4 år, og som jeg har kjent i 16 år. Vi har en 3 år gammel sønn sammen. Og vi hadde et hjem sammen, 2 biler, en fremtid. Trodde vi. 

    Så snur alt. Vi har ingen fremtid. Familiedrømmen knuses. Hvor skal jeg bo nå? Det er ikke mitt hus. Hvordan skal vi fordele ansvaret for vår felles sønn? Hvordan skal jeg ha råd til å leie alene? Bo alene? Hvor, hva, hjelp?!

    Så, mens jeg desperat leter etter et hjem, kommer jeg opp i den verst tenkelige bilulykken. Dagen er 27.07., snart en måned siden. Det regner, det er mørkt ute. Jeg tror klokken er rundt halv ti. Jeg kjører hjem fra mamma og pappa i Hvarnes, ut mot Larvik. Jeg ligger i 80, har vindusviskerene på full guffe, og spiller Adele på cd spilleren. Helt ut av det blå løper det en hjort ut i veien, stor var den også. Jeg tråkker inn bremsen, og unngår å treffe dyret, men mister totalt kontroll på bilen. Den snurrer i alle retninger, og jeg prøver, og jeg prøver, og svinge, bremse..Det nytter ikke. Det er mye krefter i en bil..Jeg merker at bilen hives ut av veien. Alt går så fort. Plutselig sier det dunk. Bilen min faller 2-3 meter ned en grøft, rett på taket. Jeg smeller hodet i taket. Jeg lukker øynene. Tenker at nå er det over. Jeg hører alle vinduene rundt meg knuse. Det er knust glass overalt. Plutselig går bilen min rundt igjen, og lander tilbake på hjulene. Jeg åpner opp øynene. Jeg lever. Jeg kan ikke tro det. Biltaket er smadret ned rett vedsiden av hodet mitt. Sannsynligheten for at dette skulle gått bra = 0. Bilen er totalvraket. Men jeg lever!

    Jeg lever!

    Jeg sier det til meg selv hver eneste dag. Og jeg er takknemlig. Utrolig takknemlig. Samtidig, faktisk samme daq som bilulykken, fikk jeg vite at jeg hadde fått leiligheten jeg leier idag. Helt kaos. Så det var overtagelse av nøkler til ny leilighet, kombinert med en lett hjernerystelse, ambulanse, politi, og litt traumer, på en og samme dag.

    Nå er jeg heller ikke på Skeidar lenger. Fra 3 dager i uken, til 0. OG jeg har selvsagt ikke bil. Den ble sendt til vraking, for den var det ikke mulig å rette opp. Og jeg er nyskilt. Og jeg ser bare Matheo 50%. Og jeg har så mye regninger å betale, at jeg blir deprimert hver gang jeg åpner postkassen.

    Hvorfor prøver jeg å leke så jævlig sterk? Livet mitt er bare rot, men allikevel gråter jeg ikke. Inntil igår.

    Igår skulle jeg gå inn til byen og handle mat. Jeg må jo gå uansett hva jeg skal, ettersom jeg ikke har bil, og det er jeg jo egentlig ganske komfortabel med, siden jeg liker å gå. Men igår var det annerledes. Jeg følte meg helt tom. Svak. Kroppen ville ikke. Hodet ville ikke. Jeg gjemte meg bak store solbriller, og tenkte at jeg ville bli ferdig å handle fort, så jeg kunne gå hjem, og sitte inne en time før jeg skulle hente Matheo. Det er ikke vanlig for meg å tenke slik. Jeg liker ikke å sitte inne uten mål og mening. Men igår gjorde jeg det. Jeg gråt, og jeg satt i sofaen og tenkte litt på alt, og så gråt jeg litt til. Og det samme har jeg gjort idag. Jeg føler meg sliten rett og slett. Mentalt sliten.

    Man er ikke svak selvom man gråter. At man gråter er et tegn på at man har vært sterk for lenge. 



     

  • Kontakt



    Jeg kan nåes på mailadresse;

    stine_ailin@hotmail.com



     

  • Om meg



    En 29 år ung jente. Bor i byen Larvik. Er vegetarianer, trener hver dag, går mest i løping, og gå lange turer, og så spiser jeg veldig sunt. Dette er en blogg som i hovedsak vil dreie seg om veien mot drømmekroppen.

    Det er også viktig for meg å sette fokus på hvor mange fordeler en sunn livsstil har for det mentale. Du blir nemlig ikke bare sterkere fysisk, men også psykisk. 

    Jeg er også mamma til Matheo Leander på 3 år, og jobber i butikk. Jeg har også en stor interesse for tatoveringer, skjønnhet, og sminke. Så det vil dukke opp innlegg om hverdagen, sønnen min, og skjønnhet og sminke også.



     

     

  • Les mer i arkivet November 2016 September 2016 August 2016

    Stine Ailin

    Hei! Dette er en blogg som først og fremst vil dreie seg om en sunn livsstil, trening, og veien mot drømmekroppen. Men det vil nok dukke opp noen andre innlegg også, om hverdagsliv, sønnen min, og skjønnhet. Jeg er mamma til Matheo Leander på 3 år, jobber i butikk, og elsker alt som har med tatoveringer og sminke å gjøre.

    Kategorier


    Helse og livsstil Matheo Leander Me, myself and I

    Arkiv


    November 2016 September 2016 August 2016 Juli 2016 Juni 2016 Mai 2016 April 2016 Mars 2016 Februar 2015

    Siste innlegg


    Gikk på vekta idag. Ble glad og litt bekymret Jeg kunne sagt så mye.. Snart 30, fortsatt rebell Ingen kan løpe fra hue sitt Jeg er kjær i Billi! Min super fightare! Laget syltetøy idag på 2 ingredienser. Den ene ingrediensen er GENIAL Velkommen inn i mitt vegetarianer kjøleskap Idag skal jeg lage mitt eget pålegg Et slanketips jeg gjør når jeg står opp Im in love.

    Lenker


    blogg.no Få din egen blogg!

    Design


    bilde Ina Anjuta bilde

    Annonse


    hits