Stine Ailin -
Forside Add meg Om meg Kontakt

Dagens mest overfladiske innlegg // Lets talk about the Kardashians. Hvem er penest? Kulest? Finest kropp? Min mening



..Alle vet hvem de er. Alle har en mening om dem. Enten hater man dem. Elsker dem. Eller man elsker å hate dem.

Jeg har hatt nesten 4 års pause fra Keeping up with the Kardashians, men tror dere ikke jeg har blitt bitt av basillen igjen nå da? For den uken jeg ikke har Matheo, har jeg plutselig veldig mye mer egentid på kvelden.

Jeg som ikke har sett på TV i det hele tatt i år, har plutselig blitt helt opphengt i The Kardashians igjen. Nå har jeg lastet ned alle sesongene. Oh lord. Dette blir sosialt fremover..

Tidenes mest meningsløse program, som likevel gir mening? Skjønner dere. Man lever seg jo inn i dramaet deres. Man ser jo alt ifra skilsmisser til kjønnsskifte, bryllup, operasjoner, flytting, sykdom, ferier, stifting av familier. Altså, you name it. Man er med på hele livet dems, og føler man kjenner dem. Jeg ler, og ja, jeg gråter også. Jeg er lettrørt, så sånn er det bare.

Jeg tenkte jeg skulle liste opp mine favoritter, i forskjellige kategorier.

Den med kulest personlighet, som jeg helst ville hatt som venninne:

Khloe Kardashian!!!

Hun er alltid glad! Skikkelig livsglad! Hun sier alt hun tenker, ler mye, finner på masse rart, og får meg alltid i godt humør!

(Hun har jo blitt veldig hot det siste året også. Jeg har alltid tenkt at hun er den minst pene av søstrene. Men nå synes jeg hun begynner å klatre seg mot toppen)

Den peneste:

Kylie Jenner.

Ja, hun er så operert at hun er ikke til å kjenne igjen. Og man skal ikke applaudere operasjoner på unge jenter. Nei og nei og atter nei! Hadde hun vært min datter kunne hun bare glemme det. Men hun er ikke min datter, og jeg må jo være ærlig.

Jeg synes hun er så pen at jeg har faktisk ikke ord! Noen sier at hun bare ser operert ut, og prøver å ligne på storesøsteren Kim. Mye mulig. Men jeg synes hun er utrolig vakker uansett.

Den med finest kropp:

Kim Kardashian.

Dette bildet ble knipset for et par dager siden på MTV Video Music Awards. Dama har to svangerskap bak seg! Et ganske nylig! Jada, hun er operert her og der hun også. Implantater og andre ting. Men hun ser da fantastisk ut? En annen ting hun skal ha, er at hun setter kvinner med former på dagsorden. Hun ser rett og slett sunn ut. Sunn og vakker!

Den mest jordnære. Hun jeg ville gått til om jeg hadde det vanskelig:

Kourtney Kardashian!

Hun er så rolig. Hun prater sakte, er den som lager minst drama, og kanskje den som apellerer mest til "folk flest". Hun er trebarnsmamma, forretningskvinne, og den minst jålete av dem. Hun bruker minst sminke og dill dall, og er rett og slett den mest naturlige av dem (sett bort ifra Kendall Jenner). Allikevel er Kourtney veldig vakker.

Hun jeg ville tatt med meg på trening:

Kendall Jenner!

Hun er jo også veldig vakker. Hun jobber jo faktisk som supermodell idag. Hun er mer den avslappa tomboyen. Lite sminke, sporty, guttejente, chill dame.

  • Puppene mine er ødelagt // Et stort problem for mange jenter etter graviditet og vekttap



    Egentlig synes jeg dette innlegget er ganske ubehagelig å skrive om. Jeg som kan snakke om alt uten å bry meg..Men akkurat dette. Det er sårt. Jeg pirker borti et åpent sår på en måte..Men jeg tenker shit heller. Jeg kjenner og vet om så utrolig mange jenter som har det på samme måte som meg, og som åpner seg om det til andre, og så blir det bare bagatellisert, og ledd bort..Derfor vil jeg skrive dette for å ta bort tabuer, ha mer åpenhet, og ikke minst forståelse for at dette faktisk kan føles som et stort problem for den det gjelder.

    Hva jeg snakker om? Pupper. Det er iallefall noe vi alle jenter har til felles. I alle varianter og fasonger. Store, små, flate, hengepupper..You name it. Alle har det.

    Jeg har alltid vært fornøyd med puppene mine. Ja, jeg skammer meg ikke for å si det. De var, merk dere, var, kjempefine! De var store, og jeg hadde ingen komplekser. Kunne fint sole meg toppløs, ingen problem.

    Jeg forstod meg faktisk ikke på jenter med komplekser for puppene sine, fordi jeg ikke hadde det selv. Når de sa de hatet puppene sine, ville operere dem, ha mindre, eller større, endre fasongen, løfte dem..Jeg bare lo. Herregud, tenkte jeg. Vær nå fornøyd med de puppene du har!

    Jeg ler ikke nå lenger. Jeg gråter.

    Jeg gråter når jeg ser puppene mine i speilet. Jeg skjuler dem for meg selv. Dekker dem til med hendene når jeg står foran speilet.

    Og nakenhet som alltid har vært så naturlig for meg!

    Jeg klarer ikke å se på dem selv, og klarer iallefall ikke å vise dem til noen andre. Ingen! Ingen!! Jeg sover med bh'n min på!!

    Hva har skjedd med puppene mine, lurer du kanskje på. Vel, hele livet mitt har jeg vært tynn med store pupper. H cup. Men så ble jeg gravid. Gikk opp rundt 35 kilo. Puppene ble jo bare enda større, da hele meg ble stor. Og jeg fortsatte å være stor etter graviditeten. Rundt 80 kilo. Store pupper. Men gud så mye strekkmerker de hadde fått, ettersom de hadde vokst fortere enn huden klarte å følge. Det så ut som en katt hadde angrepet dem. Greit nok, jeg kunne fint levd med pupper med strekkmerker på, ingen problem.

    Problemet kom for alvor når jeg nå har gått ned 20 kilo i vekt. Har jeg gått ned for fort? Alle påstår det. Jeg har jo brukt 8 måneder på dette da. Jeg har trent kondisjon, og spist sunt, null sukker, og blitt vegetarianer, og det har gitt gode resultater.

    Det har gitt gode resultater alle steder utenom puppene mine. Jeg var helt oppe i J cup når jeg veide 80 kilo. Nå har jeg C. C!!!

    Det er egentlig greit. Selvom jeg har gått ned 7(!!) bh størrelser, kunne jeg fint levd med små pupper. Problemet er bare at når alt fettet inne i puppene er borte, har jeg mengder med løs hud på puppene, der fettet fylte inn puppene før. I tillegg henger de og slenger. De ser ut som rosiner. Løs hud. Henger. Null volum. Strekkmerker. Huden henger over bh kanten. Løs hud.

    Jeg begynner å gråte når jeg skriver dette. Det er ikke å være overfladisk i det hele tatt. Det er en del av min kvinnelighet som har blitt tatt fra meg. Og det er ikke noe jeg får gjort noe med. Jeg får ikke trent vekk strekkmerkene eller all den overflødige huden. Jeg får ikke løftet dem opp.

    Derfor har jeg det siste halve året spart penger til operasjon. Til å løfte, fjerne hud, og fylle inn med litt silikon. Ikke noe "se her, jeg har silikon", opplegg. Rett og slett bare en rekonstruksjon av størrelsen jeg har hatt hele mitt voksne liv.

    Men så ble jeg jo skilt da. Og pengene jeg sparte opp til operasjonen går til andre ting som må prioriteres.

    Men det jeg ville med dette innlegget, er egentlig bare å være åpen om noe som for mange, mange jenter er veldig sårt. Jeg vil også ha en slutt på bagatellisering av ting som for mange er et reelt problem. For det er det!

    Med kunnskap får man forståelse. Derfor ville jeg dedikere et innlegg til mine ødelagte pupper.

  • Blir man behandlet annerledes som normalvektig i forhold til overvektig? Jeg blir det. Jeg vet, for jeg har stått på begge sider.



    Jeg har aldri vært veldig overvektig. Men jeg har veid 80 kilo, og det er jo 20-25 kilo for mye for min kropp. Og selvfølgelig ser man jo det. Man ser jo at det er for mye.

    Når jeg i nesten tre år har veid for mye, kunne jeg oppleve å ikke bli hørt! Det er helt sant! I møte med andre, i jobbsituasjoner, hos lege, eller generelt med andre mennesker, følte jeg til tider at jeg ble sett litt ned på fordi utseendet mitt ikke var pent nok.

    Det høres sikkert helt latterlig ut, og jeg tenker mange tror at det bare var innbilning. Men sannheten er den, at nei, så overfladisk har samfunnet blitt.

    Til og med familie behandlet meg dårlig. De behandlet meg som jeg var en person med lite selvdisiplin, lite viljestyrke, og man blir automatisk sett på som litt smålat. De var rett og slett litt hånlige.

    Nå skal det sies at jeg var litt lat. Jeg hadde litt dårlig viljestyrke. Men uansett hvilken grunn som liker bak overvekten; man skal behandles med respekt uansett hvordan man ser ut.

    Så tenker jeg. Behandler jeg en veltrent, slank person annerledes enn jeg behandler en overvektig person? Nei det gjør jeg ikke! Jeg vet at jeg ikke gjør det. For jeg har vært der selv.

    Men hva jeg gjorde før jeg var overvektig, det er jeg faktisk ikke sikker på. Kanskje jeg ubevisst var mer positivt innstilt til tynne? Jeg håper virkelig ikke jeg har vært sånn.

    Uansett.

    Idag er jeg ikke overvektig. Jeg trener hver dag, og jeg spiser sunt, og tar vare på kroppen min. Og det skal jo applauderes. Men jeg blir også hørt. Fordi jeg ser bedre ut nå. Fordi jeg ser bedre ut. Jeg er jo ikke bedre. Jeg er bare meg fortsatt. Jeg kjenner at det irriterer meg veldig.

    Ikke bare blir jeg tatt mer positivt imot av samfunnet. Men butikkene sier jo også at jeg har mer verdi.

    Plutselig kan jeg få lov til å bruke akkurat hvilke klær jeg ønsker. Jeg kan velge og vrake.

    Som overvektig måtte jeg ta til takke med det jeg fikk på meg. For utvalget var minimalt.

    Kanskje det aller mest overfladiske jeg opplever, er at gutter som ikke enset meg før, sender meldinger til meg hver dag.

    Overfladiske jævler. Likte du meg ikke slik jeg så ut før, så kan du med sikkerhet vite at jeg ikke er interessert nå. For den du skal like, det er meg. Ikke at jeg er tynn.

    Jeg har en kjæreste jeg. Som ikke bryr seg om slikt. Den dagen han begynner å snakke om det. Den dagen vil han ikke ønske kommer, for å si det sånn. For vet du hva?

    Verden er overfladisk. Verden er dritt. Suck it up bitch. Men uansett hvor overfladisk verden har blitt, så la aldri noen andre like deg for noe annet enn deg.

  • Her er vitaminskapet mitt



    Jeg bruker en del penger på vitaminer. Jeg bruker ikke så mye på mat, da knekkebrød, ost og grønnsaker ikke akkurat er så voldsomt dyrt. Men jeg investerer i kosttilskudd, for jeg vil være helt sikker på at jeg får i meg alt jeg trenger.

    Alternativet er jo at jeg blir slapp, sliten, og har lite overskudd, og det kan jeg ikke ha noe av nei!

    Så her er vitaminene; B vitamin, Omega 3, multivitamin, kalsium, C vitamin, D vitamin, jern, og magnesium. Da har jeg igrunn hele spekteret dekket, ettersom de vitaminene jeg ikke tar fra kosttilskuddet her, finnes i avokadoen jeg spiser. Jeg spiser jo 1 avokado om dagen. Igår spiste jeg faktisk to. Jeg er gal altså. Haha.

    Så jeg har iallefall ikke noe vitaminmangel slik som mange tror bare fordi jeg er vegetarianer. Snarere tvert imot. Jeg vil tørre og påstå at jeg er mye sunnere enn gjennomsnittsnordmannen. Så ikke tenk på det!

  • Fordommer, hva er det? Det er noe du har det. Føles det bra kanskje?



    Fremmedfrykt, hva er det?

    Det er noe du sitter på det. En følelse du har. Et problem for deg. Noe du burde jobbe med. Ikke fordi det påvirker meg. Men fordi det påvirker deg selv, og kanskje andre mennesker som ikke har gjort deg noe galt.

    Fordommer, hva er det?

    Det er noe du har inne i deg. Hvorfor det? Har du tenkt på det? Har du det bra inne i deg når du sitter og misliker andre som ikke ligner på deg? Føles det godt? Føles det bra og ikke like andre med en annen hudfarge enn deg? Føles det bra?

    Er det en god følelse, kanskje?

    Og ikke godta naboen din som er homofil? At mennesket som bor vedsiden av deg, med omtanke for andre, føler kjærlighet for en annen person av samme kjønn. Er ikke det bare fint? Det er kjærlighet det. Hva er det å hate?

    Jeg ønsker et fargerikt samfunn. En tatovert pappa med kjærlighet for barna sine. Tenk - han kan elske noen, selv med blekk på kroppen!

    Nabodama som leier en annen dame. Så fint. Det er kjærlighet det. Det fineste som er.

    En dame som viser frem kroppen sin. Så flott. Hun er fornøyd. Så vakker hun er. Kan vi ikke være glade for at hun er fornøyd med seg selv? Gjør hun deg noe vondt, kanskje?

    Jeg, som har en kjæreste med en annen hudfarge. Jeg elsker han. Han elsker meg. Hva gjør vi galt? Er han ikke norsk, sa du? Han er like mye menneske som deg og meg. Et menneske som har opplevd mye mer smerte enn mange andre. Et menneske med en annen hudfarge. Som om en hudfarge påvirker hvem du er på innsiden. Tror du virkelig det? Han har lært meg så mye. Gitt meg et nytt perspektiv på ting. Hvorfor har du et problem med at vi er kjærester?

    Jeg som er full av tatoveringer og sminke og tar femti selfies om dagen. Det provoserer deg. Hvorfor?

    Gjør jeg deg noe vondt, kanskje? Kan du ikke akseptere meg? Ok, det er jo faktisk ikke mitt problem. Det påvirker ikke min hverdag.

    Men det må være slitsomt for deg. Slitsomt og ikke akseptere andre. Slitsomt å bære nag og fordommer mot folk som ikke er som deg selv.

    Føles det godt, kanskje?

  • Hvordan jeg får i Matheo 5 om dagen // Kostholdet til Matheo



    Jeg er veldig opptatt av et sunt kosthold, både for meg selv, og ikke minst for Matheo. Han skal vokse og utvikle seg. Da er det utrolig viktig at han får i seg riktige næringsstoffer. Ikke minst gir det han energi og overskudd i hverdagen, i barnehagen og på fritiden. Det gir en stabil og god søvn, hjerterytme, og et stabilt blodsukker.

    Fiberrike produkter som holder blodsukkeret stabilt, og en metthetsfølelse som holder lenge er noe han får til frokost. Han får enten frokostblanding med fiber, eller grovt brød. Oppe i frokostblandingen får han banan. På brødskiven får han avokado (lurer det i han, bruker det som smør) under pålegget. Pålegget over er ofte ost eller leverpostei.

    Lunsj. Det er som regel måltidet han får servert i barnehagen. Der får han oppdelte frukt, som eple banan, og druer.

    Er han hjemme, går det som regel i oppdelt melon, etter brødmåltidet til lunsj. Han får også ofte en yoghurt. Ikke hver dag, det er veldig søtt. Men man må ikke bli fanatisk heller.

    Til middag prøver jeg som regel å ha minimum to forskjellige grønnsaker. Han elsker erter og brokkoli, og han elsker minimais. Det går veldig mye wok her i huset, med kylling. Da får han i seg mye grønnsaker, med fiber og vitaminer, og proteinrik kylling. Gjerne med grov ris vedsiden av.

    Kveldsmat er som regel brødskive med avokado smør, og ost oppå. Og gjerne litt oppdelt melon til slutt.

    Dette er et normalt kosthold her i hus. Han får ikke chips og burger på vanlig basis. Ikke fritert mat, og ikke masse usunt fett.

    Lørdagskosen til Matheo er popcorn. Han elsker det, og jeg elsker at han elsker det. For det er absolutt ikke det verste, så lenge man ikke begynner å strø på med salt.

    Dette er hverdagsmaten Matheo får, og heldigvis liker han det veldig godt!

  • Jeg har trent bort rumpa - Ulempen med bare kondisjonstrening



    Det er ingen hemmelighet at jeg har gått ned masse i vekt, over en 8 måneders periode. Jeg har nevnt det til det kjedsommelige. Det er heller ingen hemmelighet at dette er en livsstil jeg trives med, svært godt! Å være sunn og trene. Det er sånn jeg vil leve. Det finnes ingen negative ting med det.

    Det eneste negative, er at jeg bare trener kondisjon, og ikke styrke. Jeg SKAL trene styrke. Planen min har hele tiden vært og bygge muskler. Men jeg har hatt behovet for å løpe av meg alt fettet først, noe jeg har klart! Litt for mye på rumpa, tydeligvis.

    Jeg trenger ikke nevne navn, men jeg har jo fått slengt i trynet noen ganger; "Du har jo ingen rumpe lenger. Den er helt flat. Skal du se ut som et pinnemenneske eller?" Herregud, haha.

    Man ser seg jo som regel forfra i speilet. Og jeg har vel kanskje hatt mest fokus på magen, da det er der jeg har hatt mest og jobbe med! Men samtidig som fettet har rent bort på mage, armer og ben, har det jo selvfølgelig forsvunnet fra rumpa også. Og det har jeg hatt alt for lite fokus på. Inntil nå. Nå har jeg blitt helt besatt av å få rumpe, haha. Ikke Kardashian rumpe (som om det er mulig, uten operasjon), men en sprettrumpe som et resultat av squats.

    Den rumpa skal squattes på plass. Og det har jeg drevet med daglig i en uke nå. Det ser så dumt ut, at jeg holder meg her inne, ikke noe treningssenter foreløpig.

    Men det er faktisk ikke et "pinnemenneske" jeg vil være. Jeg vil føle meg sterk. Få litt definerte former. Stramme masse opp. Så det er egentlig neste mål. Jeg liker å ha noe nytt og strebe etter hele tiden. Det gir mening for meg.

    Så ikveld blir det en fredagskveld fylt med barne TV, doctor McStuffins antageligvis, og squats på mor. Haha.

    Flat som en pannekake.

  • Jeg ser opp til sterke kvinner



    ..Den overskriften hørtes litt rar ut egentlig. Men etter å ha levd i snart 30(!) år, har jeg gjort meg opp en mening om hvem jeg ser opp til, som inspirerer meg, som motiverer meg, og som gir meg god energi. Eller gode vibber, om jeg kan kalle det det.

    Det kan være hun som jobber i matbutikken, naboen, ei venninne, eller noen jeg ser i media.

    Fellestrekket hos de som inspirerer meg er at de er sterke kvinner. Hva jeg legger i å være sterk? Å tørre og være seg selv, se ut som man vil, ikke la samfunnet bestemme hvem du skal være, og si meningen sin, uavhengig av hva andre måtte mene om det. De som ikke bryr seg om hva alle andre gjør, men har fokus på seg selv, og sine nærmeste. Sterke kvinner er de som heier frem andre, som klapper i hendene når andre oppnår noe. Som heier hverandre frem. Det blir som en placebo effekt. Man gjør hverandre sterke.

    Jeg beundrer alenemødre, hardtarbeidende kvinner, feminister. Jeg beundrer kanskje hun som vasker butikker etter stengetid mye mer enn hun som er sjef for et stort firma.

    For å være sterk, motiverende, og inspirerende, er ikke for meg avhengig av status, penger, og suksess.

    Jeg beundrer kanskje hun med tatoveringer over hele ansiktet, og grønt hår, mye mer enn hun som er veldig vakker, med velstelte negler.

    Hun med det grønne håret har kanskje mye mer dybde, omtanke, og forståelse for verden, enn hun som sitter der og prøver å se pen ut. Sterke mennesker finnes i alle varianter, og de finnes overalt.

    De inspirerer meg. Motiverer meg. Gleder meg. De er for meg mennesker som gjør verden til et bedre sted, kun ved å være seg selv. Hverdagshelter.

  • Hva jeg veier idag. Samtidig er det et kjedelig liv og bare jobbe med kroppen og det overfladiske. Jeg jobber for å nå mange mål.



    Jeg veide meg for 4 dager siden. 63 kilo, viste vekta. 2 kilo ned fra sist jeg veide meg. Jeg er 171 høy. Egentlig trodde jeg at jeg veide mer, siden kroppen har forandret seg litt etter graviditeten. Den er liksom ikke så "stram" lenger, og det gjør at jeg ser tykkere ut. Jeg har ikke mye igjen, men det fettet jeg har igjen på magen, er verken sunt for meg, eller positivt på noen som helst måte. Jeg klarer ikke og slå meg til ro med å ha litt mage, så derfor jobber jeg fortsatt med "siste rest".

    Jeg må bare understreke at 63 kilo ikke er mye. Om du så veier 70, eller 80, så kan det være passe og riktig for deg, din idealvekt. Men min idealvekt er 57 kilo. Der har jeg alltid ligget, siden jeg har spinkel benbygning. Jeg vil ikke ha det på meg at jeg sier jeg er tykk, og skal bli syltynn. Men 57 kilo passer min kropp, og jeg ser helt normalt slank ut med min idealvekt på 57 kilo.

    Så neste steg nå, er å jobbe enda hardere med kondisjon, og også styrke. Jeg vet at muskler forbrenner fett, og jeg vil ha vekk det usunne fettet på magen min. Jeg vil også ha rumpe. Folk kommenterer til stadighet at den er borte. Det vil jeg ikke ha på meg! Den skal squattes tilbake! Rompe og former er fint! Elsker det!

    Jeg elsker å ha et mål. Noe å strebe etter. Noe og jobbe for hver dag. Mitt mål i livet er ikke bare drømmekroppen. Gud for et kjedelig liv det ville vært. Jeg drømmer også om å bli fotograf. Og jeg vurderer skole. Jeg vurderer skole for å ha flere valgmuligheter. Jeg har mange drømmer. Det at jeg jobber med drømmekroppen, eliminerer ikke noe annet. Jeg liker å strebe etter mange ting samtidig.

    Jeg har jo nå, etter åtte måneders intens trening, og et sunt kosthold, snart kroppen jeg ønsker meg. Så gi meg en god grunn til at jeg ikke kan få jobben jeg vil ha?!

    Jeg vil og jeg kan.

    Kroppen min per dags dato.

  • Et overfladisk innlegg. Drømmedama mi, sminken jeg ikke kan leve uten osv.



    Den peneste og mest inspirerende dama jeg vet om, er Allison Green. Hvorfor hun er inspirerende? Fordi hun har vært ganske stor, og tar bilder underveis i treningsprossesen sin, og nå ser hun slik ut. Jeg kan sitte og se på bilder av henne i evigheter. Hun er halvt asiatisk. Elsker ansiktet, håret, kroppen, stilen, tatoveringene. Egentlig alt. Bare så vakker!!

    Sminken jeg bruker hver dag er dette. Falske vipper, og lipliner. Jeg bruker disse vippene, da de ser naturlige ut, og tar meg 2 minutter og sette på, og denne lineren fra Jan Thomas gir større lepper, uten at det ser fake ut. Mamma har spurt meg i alle år hvordan jeg får så mye mascara på meg. Takk mamma, tar det som et kompliment. Da er jeg iallefall god til å få vippene mine til å ikke se falske ut. Brukt falske vipper siden jeg var 20. Og lip liner kanskje det siste året. Bruker det bare på overleppen for å få under, og overleppen til og se ganske like ut i størrelse.

    Favoritt sang. Ariana Grande med Bad decisions. Jeg har hørt på den hver eneste dag i sikkert 4 måneder. Blir ikke lei! Handler om at forelskelse kan gjøre deg litt crazy. Litt bad girl. Ta litt bad decisions. Alle gjør vel det iblant.

    Favoritt sanger er Samantha Harvey. Stemmen hennes rører meg langt, langt inn i sjelen. Hun synger cover låter, og fortjener et ordentlig gjennombrudd. Vakker, og veldig talentfull. Anbefaler og sjekke videoene hennes på YouTube.

    Favoritt mat og drikke, er dette. For det første, avokado er så sunt. En feit frukt, ja!! Men nå lever jeg jo bare på grove knekkebrød, og jeg trenger noe fett. Jeg er gaaaal etter avokado. Spiser 1 om dagen. Moser den med gaffel, smører den på knekkebrødet, og strør over litt mais! Nam nam nam! Kaffe er det beste jeg vet om. Vet ikke hvor mye jeg drikker, men jeg klarer ikke å starte dagen uten kaffe!

  • En skilsmisse, en bilulykke, ingen bil lenger, ingen jobb lenger. Regninger opp til taket. Hvorfor knekker jeg ikke?



    De siste månedene av livet mitt har bare vært et eneste stort kaos. Når jeg prøver å se tilbake, ser jeg bare rot, fortvilelse, knuste drømmer, og smerte.

    Jeg ser tårer, jeg hører kjefting, jeg ser folk som er knust rundt meg, og jeg ser en usikker fremtid.

    Jeg går igjennom en skilsmisse. Fra en mann jeg har vært sammen med i 4 år, og som jeg har kjent i 16 år. Vi har en 3 år gammel sønn sammen. Og vi hadde et hjem sammen, 2 biler, en fremtid. Trodde vi. 

    Så snur alt. Vi har ingen fremtid. Familiedrømmen knuses. Hvor skal jeg bo nå? Det er ikke mitt hus. Hvordan skal vi fordele ansvaret for vår felles sønn? Hvordan skal jeg ha råd til å leie alene? Bo alene? Hvor, hva, hjelp?!

    Så, mens jeg desperat leter etter et hjem, kommer jeg opp i den verst tenkelige bilulykken. Dagen er 27.07., snart en måned siden. Det regner, det er mørkt ute. Jeg tror klokken er rundt halv ti. Jeg kjører hjem fra mamma og pappa i Hvarnes, ut mot Larvik. Jeg ligger i 80, har vindusviskerene på full guffe, og spiller Adele på cd spilleren. Helt ut av det blå løper det en hjort ut i veien, stor var den også. Jeg tråkker inn bremsen, og unngår å treffe dyret, men mister totalt kontroll på bilen. Den snurrer i alle retninger, og jeg prøver, og jeg prøver, og svinge, bremse..Det nytter ikke. Det er mye krefter i en bil..Jeg merker at bilen hives ut av veien. Alt går så fort. Plutselig sier det dunk. Bilen min faller 2-3 meter ned en grøft, rett på taket. Jeg smeller hodet i taket. Jeg lukker øynene. Tenker at nå er det over. Jeg hører alle vinduene rundt meg knuse. Det er knust glass overalt. Plutselig går bilen min rundt igjen, og lander tilbake på hjulene. Jeg åpner opp øynene. Jeg lever. Jeg kan ikke tro det. Biltaket er smadret ned rett vedsiden av hodet mitt. Sannsynligheten for at dette skulle gått bra = 0. Bilen er totalvraket. Men jeg lever!

    Jeg lever!

    Jeg sier det til meg selv hver eneste dag. Og jeg er takknemlig. Utrolig takknemlig. Samtidig, faktisk samme daq som bilulykken, fikk jeg vite at jeg hadde fått leiligheten jeg leier idag. Helt kaos. Så det var overtagelse av nøkler til ny leilighet, kombinert med en lett hjernerystelse, ambulanse, politi, og litt traumer, på en og samme dag.

    Nå er jeg heller ikke på Skeidar lenger. Fra 3 dager i uken, til 0. OG jeg har selvsagt ikke bil. Den ble sendt til vraking, for den var det ikke mulig å rette opp. Og jeg er nyskilt. Og jeg ser bare Matheo 50%. Og jeg har så mye regninger å betale, at jeg blir deprimert hver gang jeg åpner postkassen.

    Hvorfor prøver jeg å leke så jævlig sterk? Livet mitt er bare rot, men allikevel gråter jeg ikke. Inntil igår.

    Igår skulle jeg gå inn til byen og handle mat. Jeg må jo gå uansett hva jeg skal, ettersom jeg ikke har bil, og det er jeg jo egentlig ganske komfortabel med, siden jeg liker å gå. Men igår var det annerledes. Jeg følte meg helt tom. Svak. Kroppen ville ikke. Hodet ville ikke. Jeg gjemte meg bak store solbriller, og tenkte at jeg ville bli ferdig å handle fort, så jeg kunne gå hjem, og sitte inne en time før jeg skulle hente Matheo. Det er ikke vanlig for meg å tenke slik. Jeg liker ikke å sitte inne uten mål og mening. Men igår gjorde jeg det. Jeg gråt, og jeg satt i sofaen og tenkte litt på alt, og så gråt jeg litt til. Og det samme har jeg gjort idag. Jeg føler meg sliten rett og slett. Mentalt sliten.

    Man er ikke svak selvom man gråter. At man gråter er et tegn på at man har vært sterk for lenge. 



     

  • Vegetarianer i et halvt år allerede. Aldri angret et sekund.



    Det ville vært mest politisk korrekt å si at jeg har sluttet å spise kjøtt fordi jeg bryr meg om miljøet, ikke sant?

    Selvsagt bryr jeg meg jo om miljøet på kloden vår, og det føles bra at jeg er en bidragsyter til et bedre miljø her på jorden.

    Men hovedgrunnen til at jeg sluttet å spise kjøtt, var at jeg begynte å brekke meg når jeg spiste det. Det var en dag jeg satt og så på knekkebrødet som lå foran meg. Jeg hadde roastbiff på. Samtidig matet jeg Matheo med en brødskive med servelat på. Mixen av disse to kjøttypene boret seg inn i nesa mi, og det hele endte med at jeg løp på do og kastet opp.

    Ikke bare synes jeg kjøtt er ganske ekkelt, sånn i smak og konsistens. Det føles bare rett og slett ikke naturlig for meg. Det føles uetisk. Merkelig. Feil. Hvilken rett har jeg til det?

    Jeg har sagt det før; om jeg hadde måttet gjøre det for å overleve, så hadde jeg selvsagt gjort det.

    Men jeg lever da enda. Uten en eneste mangel i blodet mitt. Folk tror at man må ha proteinene fra kjøttet. Feil! Man får like mye proteiner i seg fra meieriprodukter som for eksempel ost. Og er man veganer, som heller ikke spiser ost, eller drikker melk, vel da kan man dekke proteinbehovet sitt fra bønner, kikerter, linser, mais, nøtter.

    Det gjelder bare å lese seg opp. Vi trenger ikke kjøtt. Men jeg har samtidig ikke noe imot folk som velger å spise det. Vi er så heldige at vi kan velge selv.

    Men for meg var det riktig å ikke spise kjøtt. Jeg savner det ikke. Ikke en eneste dag har jeg savnet det. Jeg føler meg bare renere innvendig, og har mer energi. Men det som er riktig for meg, er ikke nødvendigvis riktig for deg! :)

  • Ja, kjæresten min er fra Syria, og han setter ting i perspektiv for meg. Hver eneste dag.



    Er ikke det fint? Jeg er så heldig som får lære så mye om en annen kultur, en annen religion, et annet livssyn, og en helt annet matkultur.

    Men jeg får også høre om Syria. Hvordan han flyktet for livet, hvordan landet hans er, om politikken, regjeringen, maktmisbruk.

    Flere ganger når vi har sittet sammen, har han fått meldinger om at venner dør i krigen. Krigen han flyktet fra. Han kan aldri dra hjem igjen, for han flyktet fra en krig han ikke ville være med på. Han ville ikke være en soldat som dreper, og antagelig blir drept selv. Og derfor ser Syria på han som en sviker, og vil drepe han om han reiser tilbake. Han har derfor ikke sett moren, faren sin, eller lillesøstrene sine på flere år. Jeg skal ikke utlevere han på bloggen. Men jeg vil bare fortelle hvor mye han har lært meg om livet. Hvordan han setter ting i perspektiv for meg. Hvordan han har lært meg å sette pris på livet. Ikke ta ting for gitt. Være takknemlig for å ha familie rundt meg. At jeg kan legge sønnen min om natten, vel vitende om at han er trygg. Han har tak over hodet, mat, og han vil ikke våkne til bomber og hus som blir ødelagt rundt han. Han vil ikke se sårede mennesker, døde barn, blod, desperate hyl, og vennene hans vil ikke bli drept foran øynene hans. Hvorfor er vi så heldige i Norge? Jeg vet ikke. Men jeg takker for det hver eneste dag. Hver eneste dag.

    Kjæresten min er en person som for alt i verden ikke vil høre ordet Nav engang. Han har bachelor i dataingeniør, og han jobber og står på hver eneste dag. Men det er vanskeligere å få jobb i Norge, når man ikke heter Bjørn eller Terje. Når de ser du ikke er norsk. Derfor jobber han hver eneste dag på SFO, og går på norskkurs hver eneste dag. Han jobber for å bli integrert i samfunnet. Og jobber for å få jobben som han hadde i Syria, dataingeniør. Jeg er stolt.

    Og jeg er takknemlig for at han gjør meg til et bedre menneske. Tar meg ut fra illusjonen min om den perfekte verden. For den finnes ikke.

    Jeg gråter for verden. Jeg gråter for Syria.

  • Sleeven min //



  • Er overvektige folk late? Jeg var!



    I mange tilfeller, ja, sorry meg, men det er mange som er overvektige fordi de er late! Jeg drar ikke alle over en kam. Jeg vet at det er sykdommer, gener, og masse annet som kan spille inn.

    Men jeg har rett til å uttale meg på dette området, basert på MINE erfaringer, fordi jeg har vært feit og lat! Det var derfor jeg ble feit rett og slett. Fordi jeg var lat. Fordi jeg satt i sofaen, og hørte jeg ordet "trening", eller "frisk luft", nei, da var jeg ikke i form til det, eller hadde en annen idiotisk unnskyldning.

    Når jeg selv var overvektig, og hørte at jeg var feit fordi jeg var lat, kom jeg med en eller annen idiotisk unnskyldning om hvorfor jeg var feit. At jeg ikke hadde tid til å trene, at jeg egentlig ikke forstod hvorfor jeg var tjukk, "for jeg spiser jo ikke så mye", eller fordi jeg var sliten så jeg hadde ikke overskudd til å trene.

    Og så dullet jeg meg inn i en ond sirkel, som etterhvert ble mitt liv. Og se på Idol, spise potetgull, og salat, som jo var "kjempe sunt", selvom jeg hadde ti tonn dressing på. Det var jo sunt! Haha. Så hadde jeg strødd litt mais over potetgullet jeg satt og gaflet, da hadde jeg vært litt sunn da også, kanskje? Det blir for dumt.

    Og så ble jeg blind på min egen livsstil. Den var da ikke så ille. Hvorfor var jeg egentlig tjukk? Så blind ble jeg, at jeg forstod ikke hvorfor jeg var tjukk. Etterhvert synes jeg ikke jeg så tjukk ut i speilet engang. Så når jeg så meg selv på bilder, uttalte jeg; "Ser jeg sånn ut?! Det må nok være en uheldig vinkel". Og så løy jeg litt til for meg selv. Og så lukket jeg øynene, og spiste "sunn salat" med dressing, mens jeg så på Idol..

    Så bare skjedde det noe i januar. For 8 måneder siden. Dette går ikke mer, tenkte jeg. Jeg har alltid vært tynn, alltid vært opptatt av hvordan jeg ser ut, og opptatt av å være sunn. Plutselig så jeg ut som en annen person. Ikke bare så jeg ut som en annen person. Personligheten min endret seg også. Fra å være fornøyd med utseendet mitt, til å misunne andre jenter, og bli veldig sjalu for ingenting. Ville jeg leve slik?

    Nei! Selvfølgelig ikke. Jeg kastet alt godteri. Jeg kastet alt potetgull. Jeg kjøpte meg pulsklokke. Jeg byttet ut alt jeg spiste med GROVE knekkebrød, lett gulost, paprika, avokado, og mais. Jeg sluttet å spise kjøtt, og handlet inn kosttilskudd, jerntabletter og proteintilskudd. Jeg kuttet alt. Sukker. Alt! Jeg har ingen vitaminmangel den dag idag. Jeg spiser kanskje ensformig, men det plager ikke meg eller kroppen min. Så derfor fortsetter jeg med det til jeg når idealvekta mi. Jeg har enda ti kilo jeg skal ned.

    Samtididig som jeg snudde om hele kostholdet mitt, begynte jeg og trene. HVER dag. Og det gjør jeg den dag idag. Jeg går og løper. Helst en mil om dagen. Noen ganger mer. Noen ganger mindre. Jeg må se an dagsformen, og også hvor mye tid jeg disponerer. Det har selvfølgelig dukket opp ting som har gjort at jeg ikke har hatt mulighet til å trene. Men det er jo selvfølgelig helt greit.

    Er jeg besatt? Nei.

    Hadde jeg vært spiseforstyrret, så ville jeg hatt anoreksia nå, ettersom dietten min er streng, og har vart lenge. Men jeg har kontroll. Jeg går aldri sulten. Er jeg kjempe sulten kan jeg fint spise 5-6 knekkebrød, og det går heeelt fint.

    Dette er kanskje ekstremt. Men det fungerer for meg. Det gjelder å finne noe som fungerer for deg. Ikke for alle andre. Men for deg. Og det må ikke bli en farlig besettelse.

    Slik jeg lever nå. Det er en livsstil. Jeg savner ingen matvarer. Lukten av kjøtt gjør meg uvel. Sukkersuget er ikke eksisterende. Men jeg fyser ofte på avokado. Og selvom det er en feit frukt, spiser jeg det. Man må ha noe fett i maten. Cellene trenger litt fett for å fornye seg. Det er viktig å huske på! Det er bare å velge riktig type fett! :)

    Så ja, jeg har vært feit og lat. Idag kan jeg uttale meg om det, basert på egne erfaringer.

  • Det å skille seg, og finne ny kjæreste rett etterpå. Så lenge man ikke blander barnet sitt inn i det. Hva er problemet?



    Som mange vet, har jeg allerede hatt ny kjæreste i over to måneder. Jeg er lykkelig med han, og han får meg til å smile, selv når jeg egentlig har lyst til å gråte. Da smiler jeg og gråter samtidig.

    Dette har ikke gått upåaktet hen, og det forstår jeg veldig godt. Det virker kanskje som skilsmissen ikke har gått innpå meg, og jeg bare tar den første og beste jeg finner rett etterpå. Det er ikke sant.

    Jeg har ikke tenkt til å forsvare meg og mine valg. For jeg klarer ikke å bry meg om hva andre synes om mitt liv. Bortsett fra Matheo. Meningen hans er meningen min, for å si det slik.

    Men jeg vet at mange skulle ønske jeg satt og gråt, deppet, og var lei meg. Men jeg er jo ikke det. Jeg er forelsket, full av fremtidsplaner, og energi.

    Jeg synes egentlig det er litt spesielt selv. Men jeg er sterk og selvstendig. Om jeg tar et valg, ja da står jeg for det. Og jeg sitter ikke og gråter fordi noen forventer det.

    Jeg lever en gang jeg. Og det livet skal ikke leves basert på andres forventninger og meninger. Hva slags liv ville det vært?

    Men noe som er veldig, og da mener jeg veldig viktig for meg, er at Matheo ikke skal blandes noe som helst inn i dette. Han går foran alt. Han er så viktig for meg, at om han ikke liker typen min, ja da gjør jeg det slutt. Tvert!

    Men han skal ikke møte typen min. Ikke på lenge, lenge, lenge. Først vil jeg være sikker på at dette er den store kjærligheten (selvfølgelig føles det sånn nå), men man må jo være realistisk.

    Når man har barn skal man ikke sjonglere med flere menn. Det er kvalmt. Og man skal iallefall ikke la barnet sitt vite noe som helst om det. Han skal skånes fra alt som har med mitt kjærlighetsliv og gjøre.

    Noe av det kvalmeste jeg vet om, er foreldre som drar inn forskjellige kjærester foran barnet sitt. Det skaper forvirring, sjalusi, og usikkerhet hos barnet. I tillegg knytter barn seg lett til andre. Hva hvis barnet knytter sterke bånd til din nye kjæreste, og plutselig blir det slutt? Og så kommer det en ny kjæreste neste måned, og så gjentar den samme historien seg.

    Helt uakseptabelt!

    Det jeg vil frem til med dette innlegget, er at så lenge man skåner barnet sitt fra det som har med kjærlighetslivet sitt og gjøre, ja da kan man da for pokker velge selv hva man gjør. Man er voksen. Og hva alle andre mener da, ja det blir helt uvesentlig.

    Men det som er viktig, det er at en ny kjæreste gir deg påfyll, energi, og glede, slik at du som person har noe å gi videre til barnet ditt. For selvom du ikke presenterer barnet ditt for en ny kjæreste, vil det lett merke sinnsstemningen din. Og er din nye kjæreste til frustrasjon for deg, trekker ut energien din, og generelt ikke er bra for deg, så vil barnet merke det på deg. At du ikke har det bra. Og da vil det påvirke barnet, selvom du ikke bevisst går inn for det.

    Så for å fatte meg i korthet på slutten av dette innlegget; La folk hviske og tiske. La folk baksnakke. La folk gjøre hva faen de vil. Så gjør jeg hva faen jeg vil. Så lenge det gagner Matheo og meg.

  • Stine, du har en egen evne til å provosere.



    Først vil jeg bare si tusen takk for den gode responsen og lesertallene på blogginnleggene mine igår. Veldig koselig. Og glad jeg kan engasjere og provosere.

    Som min far har sagt til meg hele mitt liv; "du har en egen evne til å provosere."

    Om det akkurat er en god egenskap vet jeg ikke. Men jeg tier ikke om hva jeg mener. Jeg har alltid sagt nøyaktig hva jeg tenker. Og jeg er veldig fornøyd med den egenskapen hos meg selv, samtidig som den også kan gi meg både motbør og regnvær, for å si det slik. Når jeg sier hva jeg mener, må jeg selvfølgelig tåle at andre har andre meninger. Og det gjør jeg. Eller så hadde jeg jo heller ikke provosert. Og da hadde det ikke vært så interessant lenger.

    Og sette igang diskusjoner og engasjement er sunt og bra. Bruke hodet og tenke litt. Få frem hva man sitter inne med.

    Og det kommer jeg til å fortsette med. Så lenge jeg lever. Så er det opptil enhver om man gidder å bry seg, engasjere seg, bli provosert, eller bare riste på hodet og lure på hva i helvete jeg driver med. Jeg besitter ikke den egenskapen av å bry meg om hva andre mener om meg. Kun mine aller nærmeste. Egentlig kun min sønn. "Mamma, du er jenta mi, og min beste venn". Noe jeg hører hver dag Matheo og jeg er sammen. Og det holder egentlig i massevis for meg.

    God helg!

  • Kle på deg, din hore



    Vi blir født nakne. Vi dusjer nakne. Kanskje sover nakne. Nakenhet er helt naturlig. Og alle har en kropp. Allikevel er det ingenting som skaper mer engasjement og provokasjon enn en naken kropp. Noe vi alle har. Det er litt rart, ikke sant? At noe av det mest naturlige som finnes, nærmest blir sett på som unaturlig.

    Jeg orker ikke å gå for langt inn på dette temaet her og nå, siden jeg er trøtt etter en lang dag. For jeg kunne skrevet side opp, og side ned om hva jeg mener om dette emnet.

    Samtidig er jeg heller ikke for mer seksualisering. Snarere tvert imot. Ja, sex er også naturlig, men man må da kunne skille nakenhet og sex. Det er det jeg synes er så trist. At så fort det vises noe hud, blir alt seksualisert. Når hud og kropp er noe vi alle har. Og ettersom en lettkledd/naken kropp blir seksualisert med en gang, gjør det igjen at nakenhet og hud i dagens samfunn, ofte vekker avsky, provokasjon, skam, og vonde følelser.

    Velkommen til dagens samfunn. Pakk deg inn i klær, din hore.

  • Lettkledd bilde av seg selv. Kunst, eller harry?



    Det spørs vel hvem man spør. Og hvordan man poserer. Jeg tror folk vil synes det er litt kleint å se på den ene veggen min, men det synes jeg egentlig bare er gøy. Jeg har jobbet hardt for å gå ned i vekt, så dette bildet av meg henger på veggen min som en liten reminder om at man skal jobbe hardt, og få lov til å være stolt av seg selv etter å ha oppnådd resultater. Man skal ikke gi opp. Aldri.

    PS. Etter noen runder i tenkeboksen klippet jeg vekk kroppen på bildet mitt, her på bloggen. Dette bildet egner seg best mellom husets 4 vegger. Det er trossalt jeg som skal se på bildet, og være stolt. Og det er jeg. :)

  • Leiligheten min så langt i bilder



    Jeg hadde aldri trodd det skulle være fint og bo alene. Altså jeg har Matheo annenhver uke, og kjæresten min er hos meg tre dager i uken. Men det er jeg som leier. Kun meg. Jeg har bodd flere steder tidligere, men alltid i samboerforhold, aldri alene. Det var på tide kanskje. Og bli mer selvstendig. Da blir man bare mer selvstendig, og vokser som menneske.

    Det jeg liker best med å bo alene er at jeg kan være så irriterende jeg bare vil. Vaske gulvet klokken tolv på natten, og ha TV slått av. Uken Matheo ikke er hos meg, er ikke TV på i det hele tatt. Jeg er så aktiv at jeg klarer ikke å sitte rett opp og ned i sofaen. Og det slipper jeg å føle på nå. Nå kan jeg sortere og gjøre om klesskapene mine på kvelden, støvsuge tidlig om morgenen, høre på min musikk, ligge midt i sengen og lakke negler, og generelt bare være MEG. Dere skjønner greia. Jeg liker det. Men nok om det.

    Velkommen til Matheo og meg.

  • Jeg sitter ikke og gråter



    ..Selvom det kanskje forventes av meg.

    Jeg sitter ikke i sofaen og trøstespiser. Selvom det kanskje forventes av meg.

    Jeg ligger ikke i sengen og synes livet er forferdelig. Selvom det kanskje forventes av meg.

    Jeg føler ikke at alt er håpløst. Selvom det kanskje forventes av meg.

    Jeg er ikke knekt. Ei heller deprimert eller lei meg. Selvom det kanskje forventes av meg.

    Livet har ikke stoppet opp. Selvom det kanskje forventes av meg.

    Jeg smiler. Livet smiler. En ny start. Jeg har energi. Overskudd. Motivasjon. Treningslyst. Samtidig som jeg VET at det provoserer mange. I mange sine øyne burde jeg gråte. Ha det vondt.

    I mange sine øyne burde jeg skjule at jeg har det bra. Skamme meg over å vise glede. Generelt bare skamme meg.

    Jeg har mye og mange og leve for. Først og fremst min sønn. Men jeg har også ny leilighet. Og en ny kjæreste, som jeg iallefall, ifølge mange, ikke burde si høyt. Jeg burde vel egentlig holde kjeft og være trist, ikke sant? Hadde ikke det vært bedre?

    Jeg ser ikke hvem det gagner at jeg er sur og trist. Iallefall ikke Matheo. Han gleder seg over en blid og energisk mamma. Han gleder seg over livet. Tenk; livet smiler. Og det skal iallefall ikke stoppe opp for han. Om det er noe som motiverer så er det Matheo.

    Jeg kommer aldri til å slutte å vise glede. Slutte å smile. Jeg kommer aldri til å stoppe å leve.

    Jeg bryr meg fint lite om hva andre mener. Så lenge familien min har det bra, Matheo, og meg selv, så kan folk forvente hva faen de vil.

    Jeg innfrir bare mine aller nærmestes forventninger. Og det er at Matheo og jeg har det bra.

  • Les mer i arkivet August 2016 Juli 2016 Juni 2016
    hits