En skilsmisse, en bilulykke, ingen bil lenger, ingen jobb lenger. Regninger opp til taket. Hvorfor knekker jeg ikke? (Stine Ailin)
Forside Add meg Om meg Kontakt

En skilsmisse, en bilulykke, ingen bil lenger, ingen jobb lenger. Regninger opp til taket. Hvorfor knekker jeg ikke?



De siste månedene av livet mitt har bare vært et eneste stort kaos. Når jeg prøver å se tilbake, ser jeg bare rot, fortvilelse, knuste drømmer, og smerte.

Jeg ser tårer, jeg hører kjefting, jeg ser folk som er knust rundt meg, og jeg ser en usikker fremtid.

Jeg går igjennom en skilsmisse. Fra en mann jeg har vært sammen med i 4 år, og som jeg har kjent i 16 år. Vi har en 3 år gammel sønn sammen. Og vi hadde et hjem sammen, 2 biler, en fremtid. Trodde vi. 

Så snur alt. Vi har ingen fremtid. Familiedrømmen knuses. Hvor skal jeg bo nå? Det er ikke mitt hus. Hvordan skal vi fordele ansvaret for vår felles sønn? Hvordan skal jeg ha råd til å leie alene? Bo alene? Hvor, hva, hjelp?!

Så, mens jeg desperat leter etter et hjem, kommer jeg opp i den verst tenkelige bilulykken. Dagen er 27.07., snart en måned siden. Det regner, det er mørkt ute. Jeg tror klokken er rundt halv ti. Jeg kjører hjem fra mamma og pappa i Hvarnes, ut mot Larvik. Jeg ligger i 80, har vindusviskerene på full guffe, og spiller Adele på cd spilleren. Helt ut av det blå løper det en hjort ut i veien, stor var den også. Jeg tråkker inn bremsen, og unngår å treffe dyret, men mister totalt kontroll på bilen. Den snurrer i alle retninger, og jeg prøver, og jeg prøver, og svinge, bremse..Det nytter ikke. Det er mye krefter i en bil..Jeg merker at bilen hives ut av veien. Alt går så fort. Plutselig sier det dunk. Bilen min faller 2-3 meter ned en grøft, rett på taket. Jeg smeller hodet i taket. Jeg lukker øynene. Tenker at nå er det over. Jeg hører alle vinduene rundt meg knuse. Det er knust glass overalt. Plutselig går bilen min rundt igjen, og lander tilbake på hjulene. Jeg åpner opp øynene. Jeg lever. Jeg kan ikke tro det. Biltaket er smadret ned rett vedsiden av hodet mitt. Sannsynligheten for at dette skulle gått bra = 0. Bilen er totalvraket. Men jeg lever!

Jeg lever!

Jeg sier det til meg selv hver eneste dag. Og jeg er takknemlig. Utrolig takknemlig. Samtidig, faktisk samme daq som bilulykken, fikk jeg vite at jeg hadde fått leiligheten jeg leier idag. Helt kaos. Så det var overtagelse av nøkler til ny leilighet, kombinert med en lett hjernerystelse, ambulanse, politi, og litt traumer, på en og samme dag.

Nå er jeg heller ikke på Skeidar lenger. Fra 3 dager i uken, til 0. OG jeg har selvsagt ikke bil. Den ble sendt til vraking, for den var det ikke mulig å rette opp. Og jeg er nyskilt. Og jeg ser bare Matheo 50%. Og jeg har så mye regninger å betale, at jeg blir deprimert hver gang jeg åpner postkassen.

Hvorfor prøver jeg å leke så jævlig sterk? Livet mitt er bare rot, men allikevel gråter jeg ikke. Inntil igår.

Igår skulle jeg gå inn til byen og handle mat. Jeg må jo gå uansett hva jeg skal, ettersom jeg ikke har bil, og det er jeg jo egentlig ganske komfortabel med, siden jeg liker å gå. Men igår var det annerledes. Jeg følte meg helt tom. Svak. Kroppen ville ikke. Hodet ville ikke. Jeg gjemte meg bak store solbriller, og tenkte at jeg ville bli ferdig å handle fort, så jeg kunne gå hjem, og sitte inne en time før jeg skulle hente Matheo. Det er ikke vanlig for meg å tenke slik. Jeg liker ikke å sitte inne uten mål og mening. Men igår gjorde jeg det. Jeg gråt, og jeg satt i sofaen og tenkte litt på alt, og så gråt jeg litt til. Og det samme har jeg gjort idag. Jeg føler meg sliten rett og slett. Mentalt sliten.

Man er ikke svak selvom man gråter. At man gråter er et tegn på at man har vært sterk for lenge. 



 

  • Ingen kommentarer



    Skriv en ny kommentar

    hits